ODIN, TOR OG ……….. KVITE-KRIST

Drager i kamp, ormer som biter og kveiler seg rundt hverandre og seierrike løver. Jeg befinner meg utenfor en av de mange stavkirkene i Norge. I det siste har jeg reist land og strand rundt og latt meg fascinere av disse trebygningene der både dragehoder og kors vises i skjønn forening og markerer overgangen mellom den norrøne religionen og kristendommen.

Lom og Borgund stavkirke
Foto: Kristin Bae Mysen

Stavkirkene regnes som Norges gave til verdens kulturarv. De ble bygd i perioden 1130-1350 inntil Svartedauen på 1300-tallet satte en stopper for all videre byggevirksomhet. Opprinnelig fantes det rundt 1200 stavkirker, men i dag står kun 29 stavkirker tilbake. Disse ligger i Valdres, ved Sognefjorden, i Gudbrandsdalen, Hallingdal og i Telemark hvor det er tørt og godt klima. Det finnes ingen nord for Trondheim.
Stavkirkene ble imidlertid etter hvert for små, for kalde og man så ikke lenger verdien med dem. Det ble ikke tatt initiativ til bevaring før helt inn på 1800-tallet. Før den tid ble de revet for å gjøre plass til større og mer moderne kirker. Stavkirkene er imidlertid ikke de første kirkene som ble bygget av våre forfedre, vikingene. Etter kristningen av Norge på rundt 1000- tallet var det de såkalte stolpekirker som ble oppført. Problemet var at reisverket ble satt rett i jorda slik at de råtnet opp. De neste kirkene, stavkirkene, ble imidlertid bygd på steinsviller, noe som gjør at vi i dag ni hundre år senere kan besøke dem. De er fremdeles å betrakte som teknisk avanserte mesterverk, og turister, arkitekter, kunsthistorikere og ingeniører fra hele verden kommer hit for å la seg beta.

På papiret tok vikingtiden slutt i 1050, men vikingene fortsatte å være et farende folk som blandet hjemlig håndverkstradisjon, som tømmerkonstruksjoner og treskjæringskunst, med impulser fra utlandet. Disse teknikkene gikk i arv i generasjoner, noe stavkirkene bærer preg av.

Opphavet til ordet stav er det norrøne ordet stafr som betyr stav eller stolpe. Stavene er egentlig søyler, og disse bærer bygningen fra gulv til tak. Vi snakker om både hjørnesøyler og midtromssøyler. En stavkirke består forøvrig av rundt 2000 tredeler, alle håndlagde, og det er ikke brukt så mye som en spiker i konstruksjonene. Et typisk trekk ved mange av stavkirkene  er det høye midtrommet som bæres av høye staver. Se figur under!

Det som slår meg når jeg besøker disse kirkene, er at stavene/søylene ikke har sprukket opp. De visste nok hva de gjorde disse tømrerne, vikingene, som også var verdens beste båtbyggere. Malmfuru ble anvendt fra skoger som hadde vokst i generasjoner uten ytre påvirkning. Disse inneholdt mye kvae som fungerte som impregneringsmiddel, og antagelig ble tømmeret tørket slik at kvaen kunne trekke ut til overflaten på stokken før den ble bearbeidet. Furuen ble deretter satt inn med tjære. Vikingene brukte dessuten sin erfaring fra skipsbygging når de bygget de innvendige takene, takkonstruksjonen over midtrommet minner om en veltet båt sett nedenfra med både bueknær og avstivere som på et vikingskip.

Utvendig ble takene ofte belagt med trespon eller skifer. Rundt kirkene bygde de svalganger, der mennene kunne sette fra seg våpnene og de syke kunne stå og rekke hendene inn gjennom små hull i ytterveggen for å motta nattverd. Den dag i dag er kirkene kjent for sin stabilitet og styrke, og kun én har blitt tatt av vinden i løpet av disse årene.

Stavkirkenes byggetekniske tradisjon hadde klart utgangspunkt i den førkristne byggeskikk . Helt tilbake i norrøn tid representerte døren inn til hellige bygninger et symbol på overgangen fra det kaotisk onde utenfor til det hellige og gode innenfor. Kirkeportalene på stavkirkene markerer denne overgangen med rik utskjært skurd som er utskjæring i tre, der vikingenes dyreornamentikk er fremtredende. Man ser ormer som kveiler seg og biter, drager som står fastlåst i kamp med hverandre og stolte løver som forøvrig var vikingenes herske-ikon og symboliserte styrke og makt. Disse hadde som oppgave skremme de usynlige og vonde maktene vekk fra å innta det indre rom. Portalutsmykningene representerer derfor en overgang fra det profane til det hellige.

Foto: Kristin Bae Mysen

Det skulle ta rundt ni hundre år fra de første kristne menighetene i Jerusalem ble dannet, til kristendommen nådde Norge. Til sammenligning ble kristendommen statsreligion i Romerriket fra rundt 300 e.Kr. Historiebøkene forteller at kristendommen ble Norges offisielle religion rundt 1020 e.Kr., men i følge historikere så ble det funnet kristne kors og gravsteder lenge før den tid, allerede på tidlig 900-tallet. Det er derfor grunn til å tro at flere ble kristne uten tvang. Men at de tre kristningskongene fór brutalt fram under kristningen av landet vårt, er nok allikevel en uomtvistelig sannhet.

Det må ha vært en spesiell tid for våre forfedre. Her hadde de i hundrevis av år levd godt med sine norrøne guder, for så plutselig å bli påtvunget å skulle be til ham – Jesus Kristus – som gikk under det norrøne navnet Kvite-Krist (kvit for purhet). Det interessante er at helt øverst oppe på stavene inne i mange av stavkirkene ser man utskårede ansikter i tre, og det spekuleres i om det må være de norrøne gudene som ser ned for å beskytte og verne sine kirkegjengere. For selv om mange etter hvert trodde oppriktig på Kvite-Krist, kunne de allikevel ikke være helt trygge på om de gamle gudene fortsatt var virksomme. I en overgangsfase var det nok derfor vanlig å tilbe begge, sånn for sikkerhets skyld.

Treskulpturene på toppen av stavene i Hegge stavkirke i Valdres er spesielt kjente. Og mange antar at det er den enøyde Odin som troner på en av stavene. Av sikkerhetsmessige grunner er det dessverre ikke lenger mulig å klatre opp for å se treskjæringene, men bildene av dem står ved inngangsportalen.

Ansiktsmasker i tre fra stavene i Hegge stavkirke i Valdres
Foto: Kristin Bae Mysen (tatt av de allerede avbildede maskene)

Den norrøne gudetroen stod sterkt hos våre forfedre. For dem fantes det tolv hovedguder, såkalte æser der Odin var far til samtlige. Odin, eller Allfar som han også ble kalt, rådde over alt og alle. Odin ble regnet som guden for trolldom, diktning og ikke minst visdom. Han ofret sitt ene øye for å få tilgang til den vises brønn. Den mest kjente av sønnene til Odin var Tor (med hammeren) som var den mektigeste guden etter Odin med ansvar for været og verdensordningen. Men flere kan også nevnes som Tyr, krigsguden og Balder, guden for godhet og tilgivelse. Det fantes mange andre guder enn de tolv, som for eksempel Frøy, grødens gud eller hans søster Frøya, kjærlighetens gudinne. 

Det var altså disse våre vikinger trodde styrte himmel og jord og som de satte sin lit til. De ofret og bad til de ulike gudene helt avhengig om de ønsket rik grøde, fruktbarhet eller seier på krigsmarken. Ofringen ble kalt for blot, og ved blotingene ofret de alt fra dyr til mat. Blotene ble ofte holdt i hellige bygninger, såkalte hov, eller på en plass under åpen himmel såkalte horg. Hovene var ofte tilknyttet store gårder bebodd av folk med høy sosial anseelse.
Den norrøne troen levde antagelig i de gamle bondesamfunnene godt inn i middelalderen (1030 – 1537) . De gamle tradisjonene som bloting og ritene forøvrig, ble ofte tilpasset for å passe inn i kirkens høytider. Juleblotet er et eksempel på dette der Jól var en norrøn feiringen med offer i anledning midtvinterdagen lagt til 12. januar. Håkon den gode påbød på 900-tallet at landet skulle feire jul den 25. desember, samtidig med når den kristne høytiden ble feiret over hele Europa. Dermed ble den kristne høytiden arvtager til det gamle navnet «jul». Dette for å lette kristendomsprosessen.
Kristendommen ble først innført hos dem med høyest sosial status, og kirkene ble bygget i tilknytningt til storgårder. Stormenn som hadde ledende rolle ved bloting i den norrøne religionen fikk samme posisjon i kristendommen.

«Allesteds hvor han var konge og landsfolket tog den rette tro, lot han Brænde hov og nedbryde hørger og reise kirker i deres sted» Olav Tryggvason saga i Heimskringla skrevet av  Snorre.

Det antas at mange av kirkene ble bygd over de gamle hovene der mennesker allerede utøvde sin tro. Denne kontinuiteten gjorde sitt til at overgangen til kristendommen ble enklere. Både under Hedalen stavkirke i Valdres og helt inntil Borgund stavkirke er det funnet rester av ofrede dyr. Og i følge guiden på Borgund stavkirke, så er steinalteret der mye eldre enn kirken selv, og anses å være benyttet til ofring på hov. Vi snakker altså gjenbruk allerede i middelalderen.

Det spekuleres også i hvorvidt arkitekturen i de de gamle hovene gjorde seg gjeldene når søyle- og stavkirkene ble bygd. Her er det imidlertid motstridende teorier blant forskerne.
I 2020, i forbindelse med Universitetsmuseet i Bergen sine arkeologiske undersøkelser ved Ose i Ørsta, ble det imidlertid avdekket tydelige spor etter et norrønt gudehov (kulthus/tempel). Det er første gang at det er funnet en så godt bevart husstruktur av denne typen i Norge. Se den spennende dokumentaren her !

Det norrøne kapittelet er en viktig del av norsk kultur som fortjener vår respekt. Det dreier seg om våre forfedres måte å betrakte livet på, hvordan de levde og hva de skapte. Jeg tror på det å favne en forhistorie, kjenne til det som var og se hvordan det lever videre i dag. Det gir et samfunn identitet og kulturell forankring. Det er for eksempel interessant å vite at ukedagene våre er oppkalt etter norrøne guder, at tirsdag er guden Tyr sin dag, onsdag er Odins dag, torsdag er Tor sin dag og fredag er Frøy og Frøya sin dag. Eller at Stortinget vårt utgår fra det norrøne utrykket stórþing som står for «alminnelig forsamling», og at selve ordet Ting  þing var en folkeforsamling hvor folket utøvet dømmende og lovgivende makt.
I dag kan man se at det norrøne stadig brer om seg og kommer til uttrykk innenfor ulike kunstformer. Allikevel er det nok stavkirkene i tillegg til vikingskipene som er den største kulturaven vikingene har etterlatt seg.

Nå har stavkirkene stått i ni hundre år. La oss verne om dem, slik at de også kan være til glede for kommende generasjoner!

Foto: Kristin Bae Mysen

Stavkirke-nytt:
– En ny stavkirke er under planlegging og skal bygges på Rysstad i Setesdalen i Valle kommune. Det skal være en kopi av den opprinnelige stavkirken som ble revet der i 1664.
– Fortidsminneforeningen har samlet landets beste treskjærere for å lage en kopi av Urnsportalen (se bildet over!) der samme verktøy, materiell og håndverksteknikker skal benyttes som under middelalderen.
– Det er satt i gang dugnad for å lære opp nye tjæreprodusenter å produsere tjære på samme måte som det ble gjort under vikingtiden. Stavkirkene mangler tusenvis liter tjære, og verdensarven står på spill.

En takk til:

*Min sønn Sindre Mathias Nilsen for verdifulle innspill til artikkelen
*Alle som viste meg rundt i de tretten stavkirkene jeg har besøkt i år: Borgund, Gol, Hedalen, Heddal, Hegge, Høre, Lom, Lomen, Reinli, Ringebu, Røldal, Urnes og Øye.
*Helly Ottebergsen for husvære og spennende foto-felleskap gjennom noen magiske dager i vinterlige Valdres
*Lars Mytting for inspirende lesning av boken “Søsterklokkene“

Kilder:

– Norske stavkirker, en guide til de 29 bevarte norske stavkirkene, Jiri Havran, ARFO forlag
– Middelalderkirker i Valdres, Jahn Børe Jahnsen, Andresen & Butenschøn 2008
– Stavkirkenes opprinnelse i førkristen bygningstradisjon, Lisbeth Hag, KUN 305 Master i kunsthistorie,UIB
– Informasjonsmateriell gitt ut ved de ulike stavkirkene
– https://norskfolkemuseum.no/hva-er-en-stavkirke 25.07.22

Skrevet av Kristin Bae Mysen
krisbaem@gmail.com