EVENTYR-BRUA I OSLO

Anker bru i Oslo, som krysser Akerselva og forbinder Grünerløkka og Sentrum, er vel noe av det mest norske vi har her i landet, og det er ikke uten grunn for at den blir kalt Eventyrbrua. På hvert hjørne står det oppført bronseskulpturer med motiver hentet fra Asbjørnsen og Moe sine kjente folkeeventyr og sagn. På broen troner Veslefrikk med fela, Kari Trestakk, Kvitebjørn kong Valemon og Per Gynt, sistnevnte et sagn om reinjegeren fra Sødorp i Gudbrandsdalen. Dette sagnet inspirerte forøvrig Henrik Ibsen til å skrive sitt verdenskjente skuespill om Peer Gynt (med to e’er).
Skulpturene på Anker bro ble oppført i 1937, og utført av den norske billedhuggeren Dyre Vaa (1903 – 1980) som sammen med Gustav Vigeland fikk stor betydning for norsk skulpturmiljø.

Etter at man i Norge hadde vært i union med Danmark i rundt 400 år samt fått egen grunnlov, hadde man behov for å finne ut hva som var den særpregede norske identiteten. Dette til tross for at landet vårt fortsatt var i union med Sverige. Det ble de unge mennene Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe, begge i begynnelsen av tyveårene, som kom til å ta dette på alvor. De var levende opptatt av folkediktning som sagn, eventyr og viser, og fikk ideen til å samle og skrive ned den muntlige litteraturen som levde på folkemunne rundt i bygde-Norge. Brødrene Jacob og Wilhelm Grimm som tretti år tidligere hadde samlet inn, bearbeidet og skrevet ned den tyske folkediktningen om Tornerose, Rødhette og Snehvit med flere, var helt klart en stor inspirasjonskilde for dem. Men brødrene Grimm var ikke først ute med å gjøre dette, for allerede på 900-tallet ble den arabiske folkediktningen ført i pennen slik vi kjenner verkene i dag som Tusen og en natt med kjente eventyr som Aladdin og den forunderlige lampen, Ali Baba og de førti røverne og Sindbad Sjøfareren.

Nedtegningen av den norske folkediktningen skulle imidlertid by på adskillige utfordringer for Asbjørnsen og Moe. Skriftspråket vårt var på den tiden dansk, mens de muntlige eventyrene ble med største selvfølge gjenfortalt på norsk og på dialekt. De valgte derfor en mellomløsning, tok utgangspunkt i det danske skriftspråket, men la inn mange norske ord og vendinger. På denne måten grunnla de den første moderniseringen av det som i dag regnes som vårt skriftspråk.

De første samlingene med Norske folkeeventyr ble utgitt i perioden 1841-1844, og komplett utgave kom i 1851. Etter hvert ble også eventyrene illustrert av datidens kjente kunstnere som Adolph Tidemann og Hans Gude. Det ble allikevel ungdommene på knapt tyve år, Erik Werenskiold og Theodor Kittelsen, som for ettertiden kom til å bli regnet som selve eventyrtegnerne.

Den nordiske eventyr-tradisjonen skulle vise seg å bli verdenskjent. Både Asbjørnsens og Moe sine folkeeventyr og danske H.C. Andersen sine kunsteventyr som Den stygge andungen, Keiserens nye klær og Prinsessen på erten, skulle komme til å sette dype spor og bli oversatt til språk over hele verden. Kunsteventyr er forøvrig navnet på eventyr som er diktet av forfatteren selv, men som bruker elementer fra folkeeventyrene i oppbyggingen av dem.

Asbjørnsen og Moe gikk etter hvert hver sin vei. Jørgen Moe ble prest, senere biskop, mens Peter Christen Asbjørnsen fortsatte innsamlingen av sagn og eventyr om vetter; huldrefolk, tusser og drauger, og gav ut Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn i 1845. I tillegg samlet han erotiske eventyr fra hele landet, men turde aldri å gi dem ut. Boken Erotiske folkeeventyr ble imidlertid først utgitt i 1977 på Universitetsforlaget nittito år etter hans død.

Eventyr slik vi kjenner dem i dag har mange fellestrekk. De er verken tids- eller stedsfestet. Det ligger heller ikke noe føringer på at vi skal tro at de er sanne. Eventyrene uttrykker i tillegg grunnleggende konflikter i livet, og spiller opp mot kontrastene som ung – gammel, stygg – pen, snill – slem. Det overjordiske er virkeligheten, så dyr snakker og troll og hekser er naturlig til stede. Gjentakelser er et virkemiddel og tallet tre går igjen. Det dreier seg ofte om tre brødre eller tre prinsesser.
Sagnene derimot er plassert i en ramme av naturskildring og overnaturlighet, men allikevel med et utgangspunkt om at de er troverdige, ofte med historiske trekk. Et sagn viser til bestemte steder, hendelser og personer. Sagnet om Per Gynt er et godt eksempel på dette.

Det kan altså anbefales å krysse Eventyrbrua en dag i sakte tempo. Det kan også anbefales å ta frem de gamle eventyrbøkene i høstmørket og lese om Veslefrikk med fela, Kari Trestakk og Kvitebjørn kong Valemon på nytt. Eller følge hyperlenkene under, der nettstedet Folkeeventyr.no har lagt ut alle eventyrene våre digitalt. Veslefrikk med fela, Kari Trestakk, Kvitebjørn kong Valemon
Per Gynt kan forøvrig leses i Asbjørnsen og Moe bind 1: Høyfjellsbilleder: 2 Rensdyrjakt ved Rondane

Kilder:
https://snl.no/Asbj%C3%B8rnsen_og_Moe 09.11.21
https://snl.no/Per_Gynt 09.11.21
https://www.nrk.no/kultur/den-ukjente-asbjornsen-1.892836 09.11.21
Grip teksten Dahl et. al Aschehoug 2009
Asbjørnsen og Moe samlede eventyr Bind 1, Den norske bokklubben 1982. Forord av Snorre Evensberget.

Skrevet av Kristin Bae Mysen
krisbaem@gmail.com